Omsorg

Først takk for alle oppmuntrende og gode kommentarer på dei siste innlegga mine!

Det er godt og kunne dele om dei tankene eg har rundt kvardagen min, og få så mykje omsorg tilbake.
Og som mange veit gjennom instagram, facebook og samtaler at den er ganske så heftig for tida.

Og det er vel nå i denne tida at eg har oppdaga på alvor kor mange som er rundt oss der ute. Både dei vi visste var der, og fra hold som eg ikkje hadde tenkt på ei gong!

Når eg, etter det som kunne vært ein vanskelig telefon, sit igjen med ein varme og umåtelig takknemlighet over denne personen eg snakka med, seier mykje om omsorga rundt oss! 

Eg får og stadig beskjed om at vi må sei ifra om det er noe dei kan gjer.
Dette er faktisk litt vanskelig å svare ja på. 
For eg føler ikkje heilt for å spør om/sei at: 
Jo takk, det hadde vært så godt om du kunne tenkt deg å hjelpt meg med å vaske rundt før helga..
Kan du tenke deg å hjelpe oss med å bli ferdig terassen vår? Det har stoppa litt opp..
Vi har ett vindfang som skulle vært gjort ferdig, kan du hjelpe oss med glassveggen som skal opp? 

Ja vi lever i et hus vi pusser opp, og av mange ulike grunner har dette stoppa opp for oss.
Men likevel sit det veldig langt inne å spør.
Kanskje det hadde vært lettere at noen plutselig stod på døra med middag, vaskebøtta, arbeidsklede på, og sa nå er eg her, sett meg i gang..
Men, skal nok gi beskjed om eg kjenner eg tør spør.

Blomar fra hagen

Tidligere i sommer blei eg "kommandert" ut på jentekveld, 
noe eg ikkje kan huske sist eg var på.
Og det var heilt fantastisk deilig!
Babbel, verdens beste vegetarpizza, snop og bare slappe av!
Sleppe kvardagen ei stund, og bare nyte.
 Eit lite lys i ein ganske mørk grå kvardag...


Takk!
Ha ei fin veke!

Alle dei tankene og litt til...

Tankene ja, dei er det jo mange av..

Og eg skal og klare å sortere dei.

For min del har eg nå prøvd å finne ei mellomløysing på det.

Eg bør absolutt holde meg i form pga sjukdommen min, 

samtidig som eg får tenkt og av og til trent av meg diverse ting.. 

Det finns mange måter å få tenkt på. 

Få sortert alt som svirrer, finne løsninger på ting osv. 

Noen går og steller i hagen, noen setter seg og strikker,

noen setter seg og skriver det ned, noen banker skiten ut av ein boksesekk.

Og noen gjer som meg, bruker nettene på det! Haha...

For det er eg utrulig flink på! 

Ligger og holder taler for folk, drømmer om å holde taler for folk, 

drømmer om å stå sammen med noen og holde taler for folk(på den negative måten liksom).

Bruker nettene på å finne løysinger på det eg har svirrende rundt inni det lille hodet mitt.

Men nå har eg funne ut at eg kan jo slå det litt sammen! 

Så eg har begynt å trene!

Eller - jo det bør vel kalles det.

For det å gå tur i høgt tempo(og evt prøve og jogge litt), kan vel kanskje kalles trening.
Planen er jo og klare å jogge langt da.

Så i helga da eg var heime hos mine foreldre fant eg ut at det var jo topp anledning.

Så tenkt så gjort - rundt lysløypa det bar. 

Og du og du så vanvittig tungt det var!

Pusta og peste og var så sjukt glad at eg ikkje traff noen på turen! 

17 år siden sist og de!
(Har trent i mellomtida altså, bare ikkje vært rundt løypa på så lenge)
Så jej til meg! c,")

Men så var det dei tankane da!

Mye av det blir nok "gått" ut! 

Sinne blir jogga vekk, og formen min både psykisk og fysisk blir bedre!

Så kan vel ikkje klage da! 

Nå må eg bare klare og holde på vanen eg prøver å bygge opp c,")

 Turen i helga(som blei gått 3 dager på rad), 
førte og med seg nydelige naturopplevelser!

Så kan vel ikkje sei noe anna enn at det var vinn - vinn c,")

Du må være sterk!

"Du må være sterk!"(som klarer dette),
 er noe eg har hørt mye den siste måneden..

Kva svarer ein på det?! 

Eg kjenner meg ikkje sterk, bare at eg må. 

At eg kobler ut følelesene, at eg fokuserer bare på dattera mi. 

For den siste måneden har vært eit mareritt!

For de som ikkje følger meg på instagram eller kjenner meg, så har den siste mnd vært sjukehus, sjukehus, sjukehus..

Dattera blei sjuk helga før 17.mai. 

Innleggesle, operasjon og prøver som ikkje stemmer har vært kvardagen. 

Sonde, venefloner, cvk, antibiotika, væskertilførsel, 
ultralyder, ja eit uendelig sammensurium av sjukehus...

Men så var det den setininga da..

Du må være så sterk som klarer dette! 

Nei eg er ikkje sterk, eg er mamma, sjukepleier og fortvila.

Tårene har rent mange ganger.. Ikkje så synlig vel og merke, men dei har rent. 

Ikkje mange som får se dei. 

Kan ikkje grine så dattera(eller sønnene mine) ser det. 

Men kvelder, bilturer til og fra sjukehuset, i enkelte telefonsamtaler, då har tårene rent.

Og ja eg er sliten, uendelig sliten...

Kan ikkje slappe av, dattera er sjuk - veit enda ikkje kva ho feiler(får kanskje aldri svar).

Venter på prøvesvar, nye polikliniske timer.

Uendelig spenning kvar gong. 

Men det går jo. Må jo det.

Heldigvis har eg ein å dele det med.

Heldigvis har eg ein ektemann som har holdt trådene heime.

Ein som har tatt seg av sønnene heime, som har komme på sjukhuset når legevisitten virker skremmende, som holder rundt meg på tøffe dager.

Men sterk?, veit eg ikkje, er vel kanskje det?!

Kva er sterk?

Eg bare "må".

Verden er jammen (litt?) for liten!

I det siste har verden kanskje kjentes litt for liten..

For du vett jo uttrykket: "Oi, verden er liten!"

Ja det har den kanksje vært litt for meg i det siste, og med dårlig undertone..

For ette maaange år med grov mobbing, med det det innebærer, kommer klompen i magen kanskje fortere hos meg enn hos andre.

Og sånn var det etter jul. Ei veldig koslig jente kommer med at verden er liten, da veldig mye av ting passa sammen da vi blei kjent og vi pluteslig hadde felles kjente. 

Men for meg skapte det ein klomp i magen da den kjente ikkje brakte med seg gode minner..

Noe som igjen drog med seg tanker. Kva har ho sagt om fortida? Kva har ho sagt om meg?

Kva tenker du om meg? Kan du ta meg for den eg er nå? 

Korleis blir eit evt møte nå? 

Etter nesten 15 år uten kontakt med denne personen som gjer verden (litt for)liten, kjem tankene likevel.. klumpen er der, skuldrene høgere.

Og det gjeld og andre møter.. 

Bare det og reise heim til heimplassen min fører med seg ein del tanker, og følelser.

For det var der det starta... fortida mi med alt eg har slite med i alle år. Som eg har fått hjelp til å takle. Som har forma kven eg er nå. Den som bestemte følelsene mine og handlingene mine i mange år..

Men eg er meg nå, og vil være den eg er. Eg har vel komme til at alle trenger ikkje like meg eller bli mine venner. For eg er verdifull for dei rundt meg slik eg er. 

Men fytti, det er jammen ikkje like lett og holde på det mottoet!

Men måtte bare dele litt tanker nå før eg går inn i jobbe/fødselsdagshelg..

Har du nokon i ditt liv som gjer verden litt for liten?

Gjer du noko med det?!

Ha ein flott fredag!

Og for dykk som skal ha fri: GOD PÅSKE!

  

Forandring fryder!

Sliter virkelig med å finne meg i stua vår.. 

Men tror eg begynner å finne tilbake. 

Ikkje det at eg har gått meg vill her, for stua vår er ikkje akkurat kjempestor! 

Men har vært litt i sånn: "vi har små barn, og ting må jo tåles å brukes!" 

Og jada det er jo litt viktig det da, men eg skal jo trives her og da c,")

Så nå har eg invistert i nye puter! 

Ein liten start i alle fall c,") 

OG mannen har godkjent dei c,")

Så både har eg fått litt farge inn og alt ser ikkje ut som noen har brukt dei i putekrig!

Her skin sola og første klesvasken henger ute på snora! 

Neste er snart på veg... Er virkelig fantastisk å kunne henge ut klær til tørk!

Prøver å nyte sola og at det spirer og gror over alt!

Ha ein flott onsdag!

Litt vår

Dei står her og lyser, desse små.

Minner om lysere tider.

Gir lysglimt til kvardagen, 

og håp for dagen.

Det har våre ein lang vinter.. på mange måter.

Desse små har virkelig gitt lys til kvardagen.

Nå i vårværet har det bare vært ein fryd å se korleis dei står å lyser i hagen.

Vi håper at vi nå går mot lysere tider på mange plan, og ser positivt på våren.

Nyter solstrålene så lenge de varer!

Takk for at du leste!

Klem

Halloween, Hallovenn eller julbukk?

Ja da var vi her da.. Dagen som eg så absolutt ikkje er begeistra for. Som guttungen på 9 har fått beskjed om at vi ikkje feirer.
Da 9 åringen kom med lapp fra skolen om Hallovenn og ønska sterkt å gå, fekk beskjed om at det er ok.
Men at han og skal vite kva Halloween er for noko, anna enn enda eit veldig kjøpepress fra handelsstanden.
For på spørsmål om han visste kva det egentlig er, hadde han ikkje peiling.. Og da vi leste oss(ja oss, for eg hadde tydeligvis ikkje peiling heller) c",) opp, endte det opp med ein flott samtale om diverse.
Veit du kva Halloween égentlig er??!
Mor og far i huset er mykje meir begeistra for den nordiske tradisjonen med julebukk, og vil heller at ungene skal lære om og holde denne tradisjonen i hevd.
Men etter å ha lest om Halloween på forskning.no, kommer det kanskje eit graskar som lykt her og... kanskje....
Men på søndag blir det nok heller å markere Allehelgensdag....

Kva tenker du? Halloween? Hallovenn? Julebukk? Kombi? Veit du egentlig kva Halloween er?

Ha ei strålende allehelgen-helg! c",)

The weekend is here! It's Halloween! Or in the Nordic tradision All Hallows Day.. The shops are making a HUGE profit on the celebration the biggest prosent of the children don't know what is! We have read a lot about it with my bonusson, since I'm not a fan.. And we learned a lot!
Maybee we have a pumpkin next year...
Our big boy is going to at "Hallovenn" (a carneval/friends-party as an alterativ to Halloween) party in the church, and he looks forward to that!
And at chrismas we are going to learn him about the nordic tradision "julbukk", and let the childs do that!
Have a nice Halloween!