torsdag 23. juni 2016

Alle dei tankene og litt til...

Tankene ja, dei er det jo mange av..
Og eg skal og klare å sortere dei.
For min del har eg nå prøvd å finne ei mellomløysing på det.
Eg bør absolutt holde meg i form pga sjukdommen min, 
samtidig som eg får tenkt og av og til trent av meg diverse ting.. 

Det finns mange måter å få tenkt på. 
Få sortert alt som svirrer, finne løsninger på ting osv. 
Noen går og steller i hagen, noen setter seg og strikker,
noen setter seg og skriver det ned, noen banker skiten ut av ein boksesekk.
Og noen gjer som meg, bruker nettene på det! Haha...
For det er eg utrulig flink på! 
Ligger og holder taler for folk, drømmer om å holde taler for folk, 
drømmer om å stå sammen med noen og holde taler for folk(på den negative måten liksom).
Bruker nettene på å finne løysinger på det eg har svirrende rundt inni det lille hodet mitt.

Men nå har eg funne ut at eg kan jo slå det litt sammen! 
Så eg har begynt å trene!
Eller - jo det bør vel kalles det.
For det å gå tur i høgt tempo(og evt prøve og jogge litt), kan vel kanskje kalles trening.
Planen er jo og klare å jogge langt da.

Så i helga da eg var heime hos mine foreldre fant eg ut at det var jo topp anledning.
Så tenkt så gjort - rundt lysløypa det bar. 


Og du og du så vanvittig tungt det var!
Pusta og peste og var så sjukt glad at eg ikkje traff noen på turen! 
17 år siden sist og de!
(Har trent i mellomtida altså, bare ikkje vært rundt løypa på så lenge)
Så jej til meg! c,")

Men så var det dei tankane da!
Mye av det blir nok "gått" ut! 
Sinne blir jogga vekk, og formen min både psykisk og fysisk blir bedre!
Så kan vel ikkje klage da! 
Nå må eg bare klare og holde på vanen eg prøver å bygge opp c,")



 Turen i helga(som blei gått 3 dager på rad), 
førte og med seg nydelige naturopplevelser!

Så kan vel ikkje sei noe anna enn at det var vinn - vinn c,")




onsdag 22. juni 2016

Du må være sterk!


"Du må være sterk!"(som klarer dette),
 er noe eg har hørt mye den siste måneden..
Kva svarer ein på det?! 
Eg kjenner meg ikkje sterk, bare at eg må. 
At eg kobler ut følelesene, at eg fokuserer bare på dattera mi. 
For den siste måneden har vært eit mareritt!

For de som ikkje følger meg på instagram eller kjenner meg, så har den siste mnd vært sjukehus, sjukehus, sjukehus..
Dattera blei sjuk helga før 17.mai. 
Innleggesle, operasjon og prøver som ikkje stemmer har vært kvardagen. 
Sonde, venefloner, cvk, antibiotika, væskertilførsel, 
ultralyder, ja eit uendelig sammensurium av sjukehus...

Men så var det den setininga da..
Du må være så sterk som klarer dette! 
Nei eg er ikkje sterk, eg er mamma, sjukepleier og fortvila.
Tårene har rent mange ganger.. Ikkje så synlig vel og merke, men dei har rent. 
Ikkje mange som får se dei. 
Kan ikkje grine så dattera(eller sønnene mine) ser det. 
Men kvelder, bilturer til og fra sjukehuset, i enkelte telefonsamtaler, då har tårene rent.

Og ja eg er sliten, uendelig sliten...
Kan ikkje slappe av, dattera er sjuk - veit enda ikkje kva ho feiler(får kanskje aldri svar).
Venter på prøvesvar, nye polikliniske timer.
Uendelig spenning kvar gong. 
Men det går jo. Må jo det.
Heldigvis har eg ein å dele det med.
Heldigvis har eg ein ektemann som har holdt trådene heime.
Ein som har tatt seg av sønnene heime, som har komme på sjukhuset når legevisitten virker skremmende, som holder rundt meg på tøffe dager.




Men sterk?, veit eg ikkje, er vel kanskje det?!
Kva er sterk?

Eg bare "må".